Bacalhau da Noruega – norsk klippfisk på brasiliansk

-Vi brasilianere simpelthen elsker norsk klippfisk! Men den er kostbar, så vi bruker den bare når vi skal feire noe eller ha en ordentlig fest.

Fort gjort å gråte en skvett når man rasper løk

Smakfulle forbindelser

Micheline Queiroz de Oliveira gleder seg. Hun skal tilberede et festmåltid som brasilianerne verdsetter høyere enn mye annet. Utgangspunktet er norsk klippfisk, denne utsøkte råvaren som eksporteres i store mengder særlig til Portugal og Brasil. Det sies at det er her, i disse to landene, at den aller beste kvaliteten av norsk klippfisk havner.

Michele, som hun kalles, bobler over av positiv energi og smiler med hele seg. Hun prater fort – litt på norsk, litt på italiensk, som hun behersker godt, og mye på portugisisk fordi lillesøster Aline er på besøk fra Brasil. Også hun synes det er moro med matlagingen.

Brasiliansk matkultur
Brasilianerne har altså mer enn språket felles med portugiserne – de deler også sansen for norsk klippfisk. Mer enn 40 prosent av all klippfisk som sendes ut av Norge spises i Brasil.

Bacalhau da Noruega er en viktig del av den Brasilianske matkulturen. Klippfisken brukes gjerne når høytider og merkedager feires. I den grad brasilianerne forbinder noe med Norge, så er det bacalao. Michele slår fast at stort bedre mat enn dette går det ikke an å få.

Fra by til bygd
Michele kommer fra Natal i Brasil hvor hun jobbet som lærer i småskolen. For om lag 10 år siden kom hun til Søgne og her har hun bodd siden. I Søgne har hun blant annet jobbet i barnehage. Akkurat nå jobber hun i en butikk i Kristiansand noen dager i uka.

-Det er klart at det var en forskjell å komme fra en storby som Natal og til lille Søgne. Men jeg trives, de to barna mine går på skole her, og vi har det bra, smiler hun og ser ut som om hun mener det. Hun har nok lagt merke til at nordmenn, og i alle fall sørlendinger, ikke har den samme åpenheten og spontaniteten som hun er vant med fra sitt hjemland, men det har tilsynelatende ikke lagt noen demper på hennes sprudlende væremåte.

 

Festmåltid
Lillesøster Aline skreller poteter og skjærer dem i tynne skiver. Michele renser løk og store mengder hvitløk, minst ti fedd. Så kommer litt god olivenolje i kjelen som står over svak varme. Deretter river hun løken på et grovt rivjern, knuser hvitløk og har alt oppi. Hun lar dette surre en stund. Så følger de ferdig utvannede fiskestykkene etter, og i en annen kjele har potetskivene så vidt begynt å koke i lettsaltet vann. Michele tømmer et stort glass Barilla tomatsaus med basilikum over fisken og løken, drysser over litt pepper og blander godt. Etter om lag 12-15 minutter helles vannet av potetskivene, innholdet i begge kjelene blandes – og så er det klart til servering.

I Portugal sies det at først når en kvinne kan lage minst 365 forskjellige bacalaoretter er hun giftemoden. Det er jo et litt gammeldags kvinnesyn her da, men hvordan er det i Brasil; finner vi mange ulike varianter av Bachalhau der også? spør jeg.

-Ja, det er nok likt som i Portugal. Vi har et utall variasjoner over norsk klippfisk. Men denne som vi har laget i kveld er en av mine favoritter! avslutter Michele, og forsyner seg med enda en liten porsjon mens hun sender et lite, unnskyldende smil.

 

Bacalao a la Michele
(4 porsjoner)

1 kg ferdig utvannet klippfisk
8-10 poteter
4 løk
10-15 fedd hvitløk
1 stort glass Barilla tomatsaus med basilikum
God olivenolje
Salt, pepper
Bladpersille

Skrell potetene, kutt dem i tynne skiver og legg dem i kjelen. Fyll opp med vann til det dekker, dryss over litt salt. Sett til småkoking i 12-15 minutter.
Samtidig: Hell en raus skvett med god olivenolje i en annen kjele og sett den på lav varme. Skrell og rasp løk på grovt rivjern, skrell og knus hvitløksfeddene og ha dette i kjelen. La surre noen minutter. Kutt fisken i passe stykker og legg sammen med løken. La surre litt til. Hell over et stort glass tomatsaus, litt pepper og bland godt. La småkoke 12-15 minutter.
Deretter helles vannet av potetskivene og innholdet i begge grytene blandes sammen og smakes til med eventuelt mer pepper. Pynt med bladpersille.

Lakserull a la Luigi

Luigi Sarra heter en berømt kokk. Sammen med kona Mimma og sønnen Oreste driver han Trattoria Bottega Sarra i Terracina, Italia. Hit reiser gjerne Roma-familier sørover i halvannen time for å spise middag i helgene.

Lakserull med ricotta

En av de mange lekre rettene mesterkokken Luigi bruker å servere er tynne skiver røkt sverdfisk formet i små, elegante ruller fylt med ricotta og urter. Fremgangsmåten er ganske enkel, men kombinasjonen av råvarer og måten å anrette på, gjør dette til en stor opplevelse.

Ettersom røkt sverdfisk ikke hører til basisutvalget på fiskebrygga eller hos vår lokale fiskehandlere, må man velge en annen fiskesort, dersom man ønsker å la seg inspirere av Luigis berømte rett. Røkt laks i en kombinasjon med ricotta, dill og sort pepper har vist seg å fungere aldeles utmerket. For å gi ytterligere fylde og smaksrikdom vil små biter av rød paprika som har sydet i god olivenolje gi en god tilleggsdimensjon. Så kan det hele toppes med litt sprøstekt pancetta (italiensk «bacon») og ikke å forglemme: et forsiktig dryss av revet appelsinskall. Så er det bare å bruke fantasien når det gjelder anretning av lakserullene. Gressløk egner seg ypperlig som garnityr.

Fiskerby
I tillegg til å bli servert smakfulle, minnerike måltider på Trattoria Bottega Sarra, basert på lokale og kortreiste råvarer – alltid med utgangspunkt i havets delikatesser – får tilreisende gjester oppleve en historisk spennende by. Ikke det at romere flest vanligvis lar seg imponere av ruiner, bymurer og gamle historiske bygninger, det har de til overmål selv, men det er likevel noe helt spesielt med omgivelsene og stemningen her oppe i gamlebyen.

Først og fremst er byen historisk interessant, men Terracina er også en kjent fiskerby. Noen svært eksklusive fiskerestauranter i Barcelona, Porto Cervo (Sardinia), London, og Roma, alle under navnet Assunta Madre, serverer kun flybåren fersk fisk fra Terracina.

Så synes jeg jo at det er litt moro, da, at mesterkokken Luigi Sarra virkelig setter pris på nyrøkt laks fra fiskebrygga i Kristiansand:
– Av all laks jeg har fått tilgang på, er dette den absolutt beste! sier han, og sikrer seg dermed en ny smakebit ved mitt neste besøk i Terracina.

 

Lakserull med ricotta og dill

Tynne, litt store skiver røkt laks
Ricotta blandet med finhakket dill og litt grovmalt sort pepper
Finhakket rød paprika
God olivenolje
Pancetta
Appelsin (med fint skall)

Legg en teskje ricottablanding på hver lakseskive og lag en rull
Anrett rullene på hver tallerken – eller på et serveringsfat
Legg et stykke sprøstekt pancetta på toppen
Sprinkle det hele med olivenolje som har sydet noen minutter sammen med paprika
Pynt eventuelt med litt gressløk
Riv appelsinskall over ved servering

 

Det beste til slutt

En frisk og lekker avslutning styrker helhetsinntrykket av måltidet, selv om det er overbevisende nok: det er aldri er noe å utsette på Siv Kristins serveringer.

Dessertdronningen

Du har sett henne på TV. Både fra fjernsynsstudioet – i fjellanorakk, votter og lue bak mikrofonen i snøkavet i de indre bygder, eller padlende en smeigedag i Blindleia – trygg og sikker, på jobb for NRK Sørlandet. Siv Kristin Sællmann er like trygg i forkle på kjøkkenet: dyktig og kreativ i kokekunsten – og dessertene hennes er uforglemmelige.

– Akkurat denne her er jo helt klart «min dessert». Den har jeg laget i utallige varianter opp igjennom årene. Jeg bruker helst hjemmelaget vaniljeis, og gjerne med en syrlig bringebærsaus over. Først putter jeg frosne bringebær i blenderen, tilsetter saften av en halv appelsin og litt melis og kjører til en fin, tykk saus. Isen i denne desserten behøver forresten ikke å være hjemmelaget: vi har jo en bra iskremprodusent her i byen, sier hun.

Siv Kristin Sællmann er definitivt glad i å lage mat. Hun prøver å lære opp de tre guttene sine, men stort sett står hun for matlagingen i hjemmet. Selvsagt kan mannen hennes også lage mat, men det passer bare ikke alltid.

– Ja, jeg er glad i å lage mat. Jeg kaster meg ut i det, selv om jeg kanskje ikke alltid har full kontroll. Jeg har heller aldri vært redd for å lage mat til mange, sier Sællmann.

En av guttene kommer inn på kjøkkenet og diskuterer hva slags topping de skal ha på kveldspizzaen. Siv Kristin slår fast at hun skal ha ruccola på sin del.

– Jeg elsker å bake! Pizza i kveld, brød, foccacia, boller, havrekjeks … jeg baker flere ganger i uka. Når jeg havner på gamlehjemmet er noe av det første jeg kommer til å gjøre å sette en deig, ler hun, og forteller at til jul blir det bakt uhorvelig mange kakesorter.

I kjelleren står en vedfyrt, gammel ovn som hun av og til baker i. På hytta, der familien tilbringer mesteparten av sommeren, har hun en vedfyrt bakerovn. Og den brukes flittig. Ellers står sjømat høyt i kurs. Blåskjellsuppe med hvitvin, fløte og diverse grønnsaker er familiens favoritt. Ferdigmat kommer aldri over terskelen til Siv Kristins kjøkken, men hun unner seg en take-away med sushi av og til.

Siv Kristin slår fast at hun ønsker at desserten, avslutningen på måltidet, skal se lekker ut. Den skal være noe både for øyet og ganen.

– Tenk farger og form når du setter sammen ingrediensene til denne desserten. Hvis det hadde vært sesong for det, så hadde jeg funnet noen fioler i hagen å pynte med. Tenk så utrolig mye mer sexy det hadde blitt! smiler hun.

 

Siv Kristins søte fristelse

100 g smør
100 g sukker
100 g lys sirup
100 g hakkede mandler
60 g hvetemel

Bland ingrediensene og kok opp. Dekk en langpanne med bakepapir og øs massen forsiktig over på dette i små runde fasonger – hver på ca. 15 cm i diameter. Stek gyldne (4-5 minutter) i forvarmet ovn på 200-210 grader. La kjølne litt, ikke helt. Mens de fremdeles er myke legges «kakene» over for eksempel en frokostskål satt opp ned, og formes til skåler.

Fyll og pynt: Her kan du bruke fantasien. Siv Kristin bruker ofte is, friske bær, en syrlig bringebærsaus – som her – og gjerne litt sjokolade. Men krem, friske frukter og hakkede nøtter er også en flott variant.

IMG_1713

Siv Kristins søte fristelse

Introduksjon

Denne bloggen handler om mat, mathistorier, matopplevelser, bilder og oppskrifter. Italiensk mat har en særlig plass hos meg.

Om meg og mat:
Jeg er glad i mat og fortsatt nysgjerrig på nye smaker og nye måter å tilberede og sette sammen et måltid på. Mitt spesielt gode forhold til italienske mat kommer av at jeg bodde ett år i Italia og at jeg siden 1999 har hatt et krypinn i Terracina, en liten italiensk kystby midt mellom Roma og Napoli.

I 1998 vant jeg fiskesuppekonkurransen under Skalldyrfestivalen i Mandal og ga senere ut kokeboka Jorda rundt på 80 fiskesupper.

I mange år drev jeg Kjøkkenveien som et konsept der jeg kom hjem til kunden med råvarer, gryter og panner, servise, bestikk og glass – og om nødvendig: en stor, profesjonell gasskomfyr. Det hendte jo at selskapene jeg var hyret inn for ble holdt på en øy, på et jorde, i en hage, på en låve. Så laget jeg maten på stedet og serverte rett fra grytene. Det var brylluper og fødselsdager, det var jubileer og konfirmasjoner. For det meste var det snakk om tre- til femretters måltider, ofte med utgangspunkt i italienske spesialiteter.

Etter hvert gikk jeg over fra å lage til å skrive om mat. I en lang periode var jeg ukentlig matskribent i Kristiansand Avis. En del av de publiserte artiklene derfra vil du finne igjen på denne bloggen.

I 2015 jobbet jeg som kokk for en Syd-italiensk restaurant som var håndplukket for å representere lokal mat fra Lazio i hele juni under verdensutstillingen EXPO i Milano. Jeg jobbet doble skift i 14 dager og dermed under to høyst ulike kjøkkensjefer: en om dagen og en om kvelden. Det var en minne- og lærerik opplevelse i seg selv! (se ill. foto!)

Ved noen anledninger har jeg vært reiseleder og tilrettelegger for mat- og vinturer til Italia. Da er det først og fremst Terracina og omegn som er destinasjonen. Jeg har også smakfulle forbindelser lenger nord, som i Milano (Eataly) og Piemonte (Fontanafredda/Barolo).

Tolma – dufen av Armenia

– Duften! Noe av det som bringer minner om mine favorittretter og mitt hjemland og gir meg følelsen av å være hjemme, er duften av mat fra Armenia, sier Mariam Kharatyan i det hun drysser mammas hjemmelagde, tørkede urtemiks i kjøttblandingen som hun snart skal pakke inn i forvellede kålblader, uthulte paprikaer, tomater og aubergine. Det er den armenske retten tolma som står på menyen.

Foto Dag Fosse

Foto: Dag Fosse / Grieg Competition / KODE

Hun er glad i å lage mat, både til seg selv, men aller helst til venner. Bortsett fra retter fra Armenia har hun ikke noe spesielt favorittkjøkken. Hun liker mye forskjellig, gjerne norsk mat, som for eksempel lutefisk. Men interessen for matlaging har hun egentlig ikke med seg fra hjemlandet: det hun kan har hun lært her i Norge.

Når Mariam Kharatyan lager mat og står fast på noe, ringer hun mamma. Mamma er hennes beste rådgiver. Hun ber alltid mamma om lage tolma de to gangene i året hun reiser hjem til Armenia.

Dedikert musiker

– Storesøster var den av oss barna som var mest interessert i å lage mat. Selv elsket jeg å lytte til musikken som kom ut av vinduene fra musikkskolen et par hundre meter hjemmefra. Jeg var liten og lav, og husker godt at jeg sto på tærne for å rekke opp for se inn gjennom vinduene og så noen spille piano. Jeg ble umiddelbart tiltrukket av klaviaturet, og visste i samme øyeblikk at jeg skulle bli pianist Jeg var vel omtrent fem år. En dag kom en av lærerne ut og ba meg inn. «Kan du synge litt for oss?» spurte hun vennlig. Og jeg sang. Alle sangene jeg kunne! Senere introduserte hun meg for pianoet. Det var da det begynte – der og da startet min musikalske karriere, smiler Mariam Kharatyan fra Yerevan i Armenia.

Senere ble det videregående studier, deretter høyere studier – og nå, i en alder av 29, har hun to mastergrader i utøvende piano. Én fra konservatoriet i Armenia og én fra Universitetet i Agder (UiA). Nå er hun inne i sitt andre år for å ta doktorgrad, PhD. Hun kom til Kristiansand i 2012 og har allerede gjort seg bemerket med sitt utsøkte klassiske pianospill, både lokalt, nasjonalt og på europeiske scener.

Mariam Kharatyan er både deltaker og vinner i flere nasjonale og internasjonale konkurranser. Av disse rager kanskje det å komme til semifinalen i Grieg Internasjonale Pianokonkurranse i Bergen i 2014 høyest, sier hun – selv om hun ikke er så begeistret for å rangere prestasjoner og opplevelser. Hennes veileder, Tellef Juva uttalte i forbindelse med konkurransen at det var første gang i hans tid – 42 år – på UiA at de hadde en student på dette nivået. Også i 2016 nådde hun semifinalen i denne særdeles prestisjefylte konkurransen.

Improvisasjon og pasjon

Mariam Kharatyan har blandet ferdig kjøtt- og krydderblandingen og gitt kålbladene en dukkert i kokende vann for å gjøre dem myke og medgjørlige.

– Opprinnelig pakkes kjøttblandingen inn i vinblader, men da er det også litt vanskeligere å pakke, for vinbladene er mindre enn kålbladene her. Det brukes ulike kjøtt- og krydderblandinger i de forskjellige delene av Armenia og retten blir litt forskjellig fra gang til gang her også, men kjernen er den samme. Forskjellen kommer vel av at på kjøkkenet improviserer jeg litt, i motsetning til hva jeg gjør ved pianoet. Men både når det gjelder musikk og matlaging handler det om kjærlighet, glede og lidenskap – vi snakker om å dele, sier Mariam Kharatyan med en hjertelig latter.

Hun er blid og vennlig, varm og inkluderende – og veldig ambisiøs når det gjelder den musikalske karrieren.

– Pappa oppfordret oss barna til å følge hjertet, og det har jeg jo gjort! Det er herlig å spille, og når jeg kommer til konsert og møter et godt instrument som nesten blir som en del av meg … det er fantastisk, sier hun og blir fjern og drømmende i blikket.

Mariam Kharatyans hverdag handler om å spille, øve, øve mer, lage mat, lese musikklitteratur, gå på kino og konserter. Og fremføre konserter. Det blir om lag 20 i året. Så elsker hun å reise. Hun kommer gjerne tilbake som turist etter å ha holdt konsert et sted. Hun nevner blant annet København – og Wien med sin rike arkitektur. Bare å gå i rundt gatene, alene, ta inn inntrykk med alle sansene.

På komfyren har kjelen stått og boblet ganske kraftig i nesten en time. Hun løfter av lokket, vipper opp tallerkenen som har holdt godsakene nede og stikker en gaffel forsiktig inn i en av de fylte paprikaene. Hun smiler fornøyd. Et øyeblikk etter har hun lagt opp på fat og sagt vær så god. Allerede etter første smakebit brer smilet seg ytterligere.

– Nå kan jeg ringe mamma og fortelle at det gikk bra!

 

Tolma
4 personer

Ingredienser:
1 hodekål
2 rød paprika
2-3 tomater
1 aubergine

Til fyllet:
500 g kjøttdeig
⅓ kopp ris
1 egg
1 løk
100 g smeltet smør
1-2 ss tomatsaus (passata)
Diverse tørkede urter, som basilikum, coriander, persille, salt og pepper (gjerne både rød og sort)

Fremgangsmåte:
Skjær bort stilken på kålen og legg bladene I kokende vann I 5 minutter for å myke dem opp. Skjær et «lokk» av tomatene, rød paprika og aubergine og fjern innmaten.
Bland kjøttdeig, ris og oppskåret løk. Tilsett smeltet smør, egg og tomatsaus. Smak til med urter, salt og pepper – og fortsett å blande godt. Lag boller av kjøtt- og krydderblandingen og pakk dem inn i kålbladene. Fyll også opp tomatene, paprikaen og auberginen. Legg et par store kålblader i bunnen av kjelen, plasser deretter rulladene tett i tett i et heldekkende lag. Legg de fylte grønnsakene oppå. Fyll på vann til det dekker innholdet i kjelen. Plasser en ildfast tallerken over det hele, deretter sett på lokk – og la koke på middels varme i ca. 50 minutter. Kan serveres med hvitløksyoghurt.

 

Får i bål

I høstferien forlater vi det urbane livet i byen og drar til fjells. Til hytta. Og bålpanna.

høstfarger 1 justert

I hyttegrenda vår var det lys i de fleste vinduene sist uke. For når værgudene og skolemyndighetene spiller på lag er det ikke mye som slår høstfjellet i skarp sol. Fargespillet, med skogbunnens utallige sjatteringer i rødt, gult, brunt og grønt, med sprekkeferdige blåbær og skinnende røde tyttebær som bærplukkerne har oversett, lyser opp mellom tørre strå. Og duften: en anelse tyngre nå, men fremdeles med et snev av frisk syrlighet fra de myrlendte grøftekantene langs hovedstien.

Høsten er tid for lam. Butikkhyllene bugner av lammekjøtt i store forpakninger med påskriften «får-i-kål-kjøtt av lam». Mange mener at fåret skal være sau, ikke lam, men selv har jeg ingen slike strenge regler. Dermed handlet jeg en to-kilos pakke får-i-kål-kjøtt som jeg tenkte å lage minst en middag av. Men i det jeg sto med kålhodet i hånda, som i en dårlig etterlikning fra Shakespeares Hamlet – «to be or not to be» – bestemte jeg meg for «not to». I stedet kjøpte jeg en del rød paprika, løk, hvitløk, selleristang, gulrot, laurbærblad – pluss alt det andre man bare er «nødt» til å ha med på hytta en langweekend.

Det er kanskje ikke så mye det å ha det primitivt som gjelder for det moderne hyttelivet, mer å ha det litt annerledes. Så mens bynaboene ville klaget, og ha seg frabedt mer eller mindre vellykket matlaging over levende ild, er hyttenaboene ikke bare forståelsesfulle; de driver med dette alle sammen, og gjerne i en av disse bålpannene som har blitt så populære.
Selvsagt har jeg også en slik.

Vanligvis er det pølser, koteletter og biff som får en litt ublid behandling på grillrista over flammer og glødende kull. Men denne gangen ville jeg gjøre en vri: Jeg ville kombinere kosen ved å ha fyr i bålpanna med å koke kveldens middag over åpen ild.
Det ble vellykket. Og koselig. Og litt strevsomt: for ei gryte som skal koke et par timer, må passes på når varmen er ganske ustabil. Gryta måtte ikke tippe, den måtte ikke koke over, bare småputre – og i den lette vinden ble det en jobb å etterfylle ved i passe mengder. Derfor velger jeg å gi dere oppskriften basert på komfyrversjonen av denne lammegryta som er en verdig utfordrer til får-i-kål, og som har hentet inspirasjon fra Navarra, det baskiske fjellområdet kjent for sine lammeretter.

2 kg lammekjøtt (av typen får-i-kål-kjøtt)
4 store, røde paprika
2 store løk
4 fedd hvitløk
2 stilker stangselleri
3 gulrøtter
¾ liter øl (ikke nøye hvilken type)
2 laurbærblad
salt, pepper, rosmarin

Salt og pepre kjøttet og brun det kjapt i varm panne i smør og olje og legg det over i en stor gryte.
Legg hvitløken og laurbærbladene i gryta sammen med kjøttet og hell over øl. (Du kan bruke vann i stedet). La gryta stå på svak varme og småputre. Skjær løk i tynne skiver og la småsteke i olje til de er møre og legg deretter løken i gryta. Gjør det samme med paprikaen. Skrell og del gulrot i litt store stykker og legg i gryta. Kutt stangsellerien i små biter og putt i gryta. La småkoke i 2 timer – og server med kokt potet. Potet er det eneste, om du i det hele tatt vil ha tilbehør, som duger til denne retten!

 

En kald fisk

Brosme smaker godt selv om den bare blir tilberedt enkelt, men gir du den en omgang nord-italiensk behandling, får du en forrett som gjestene vil huske – lenge.

12 neste dag kan du anrette pesce in carpione
Lombardia, i det nordlige Italia, hvor Milano er hovedstaden, er en av Europas rikeste regioner. Men regionen er rik på flere måter: der finnes en rekke små sjøer hvor det vrimler av småfisk. Italienerne har et utall forskjellige måter å tilberede fisken på. En av de mer berømte oppskriftene heter Pesce in carpione, som er stekt og deretter marinert fisk. Denne tilberedingsmetoden kan benyttes på mange fiskesorter, og for så vidt også på andre råvarer. Særlig vellykket blir det med brosme. Den er så fast og fin i kjøttet og får en nydelig konsistens når den er ferdig behandlet. Brosmen tar også opp i seg smaken av marinaden på en veldig god måte. Så hvorfor ikke overraske gjestene dine med denne smakfulle forretten neste gang du har selskap?
Et annet og svært praktisk poeng er at den lages dagen i forveien. Alt du behøver å gjøre er å anrette på tallerkener når gjestene ha kommet. Pesce in carpione skal nemlig serveres kald.

Pesce in carpione – med brosme
(forrett til 4 personer)

600 g brosmefilet, skinn- og benfri
2 små eller 1 stor løk
3 paprika i ulike farger
4-5 blad frisk salvie
griljermel
salt, pepper
litt melk
3-4 ss olivenolje
3-4 ss raps- eller solsikkeolje
1 dl hvitvinseddik
2,5 dl tørr hvitvin

Det er ingenting i veien for å bruke tynne fileter og halestykker av brosme til denne retten. Aller flottest blir det imidlertid hvis du får tak i et stykke tykk ryggfilet. Da kan du skjære jevne, små «biffer» eller «medaljonger» av fileten – et par centimeter tykke. Uansett er det best å dele filetene opp i noenlunde jevnstore biter.

Dypp fiskestykkene i melk, la renne av og vend deretter i griljermel tilsatt salt og pepper. Stek gyldne på begge sider i om lag 5 mm rapsolje (eller solsikkeolje) på litt over middels varme i en panne – og legg fiskestykkene til avrenning på tørkepapir.
Skjær 2 løk i skiver, skjær 1 gul, 1 grønn og 1 rød paprika i tynne strimler. Blank først løken i litt olivenolje, 4-5 minutter. Tilsett paprikastrimlene og stek også dem myke. Tilsett hakket frisk salvie, rør godt. Tilsett eddik og vin – og la alt koke 2-3 minutter.
Legg fiskestykkene i en bolle eller et fat med litt høye kanter, hell den kokevarme marinaden over fisken, dekk til med aluminiumsfolie og sett kaldt til neste dag.
Serveres kald som forrett.

En liten hemmelighet til slutt, som ville fått en tradisjonstro italiener til å rynke på nesen: En gang mens jeg var i gang med å tilberede denne retten i forbindelse med en smake-kveld for matentusiaster, fikk jeg følgende kommentar fra mesterkokken Nils Erik Ekeberg (tidligere restaurant Havana i Kristiansand):

– Bra, men den mangler noe!
Jeg protesterte og fortalte at alt var gjort nøyaktig etter oppskriften.
– Et øyeblikk, sa han og forsvant inn på kjøkkenet og kom tilbake med en liten neve finstrimlete limeblader som han drysset oppi marinaden.

– Sånn! Nå er det god balanse her! slo Nils Erik Ekeberg fast med et smil.
Jeg tør si (men kanskje ikke til en italiener) at dette grepet løftet retten rent smaksmessig. Moralen er: eksperimenter litt, bruk fantasien, gå gjerne litt utenom oppskriften, legg til eller trekk fra. Så blir matlagingen så mye mer spennende!

 

 

 

Suppe på en spiker

Med ingredienser som du vanligvis ville kastet kan du lage en vidunderlig suppe. Ta en titt i kjøleskapet og se hva du kan finne.

5

I eventyret om vandringsmannen og kjerringa, påstår vandringsmannen at han kan lage god suppe på en spiker. Etter hvert lurer han kjerringa til å hente ut det ene og det andre av spiskammeret, og serverer til slutt en suppe som selv kongen kunne bys på. Dagens suppeoppskrift gir noen assosiasjoner til det gamle folkeeventyret.
I grønnsakskuffen har de fleste av oss liggende noen gulrøtter som har mistet litt av sin sprøhet og friske utseende. Letter vi litt på den nesten tomme gulrotposen kommer det kanskje til syne noen stilker stangselleri som er litt for slappe til å kutte i små staver og dyppe i krydret rømme som snacks, slik som de opprinnelig var kjøpt inn for. Innerst i kroken finner du for eksempel litt falmet blomkål og brokkoli med stilk og det hele – og en enslig potet eller to som har blitt litt myke med tiden. Løk har vi også noen rester av – og da er det bare å gå i gang.

Ønsker man noe mer enn bare grønnsaker i suppa finnes det sikkert en råd med det også: Et par skiver salami som er i tørreste laget til å friste som nistepålegg kan gjerne strimles opp og få et nytt liv som topping i suppa.
Dette er en enkel, sunn, rimelig og ressursvennlig måte å lage mat på. I tillegg smaker det godt:

Skrell potet og grønnsaker. Skjær bort det som har blitt kraftig misfarget eller inntørket, men vær litt raus og overbærende her; selv de mest skrukkete grønnsaker har fortsatt noe å by på når de blir varmebehandlet. Del alt i små biter og legg i kjelen. Hell over litt olivenolje og fres grønnsakene forsiktig et par-tre minutter. Tilsett salt og pepper og fyll på vann til det dekker – pluss litt til. La småkoke under lokk om lag 8-10 minutter. Nå er suppa for så vidt ferdig. Men om du ønsker en suppe som er litt fyldigere kan du gjøre slik: Fisk opp noen av grønnsakene og legg i serveringsskålen. Det kan være godt å ha litt å tygge på. Kjør deretter stavmikseren i kjelen til alt er godt most. Øs opp i serveringsskålen, topp med strimlet salami for eksempel, og så er det bare å nyte!
Har du litt hel ingefær som har skrumpet inn? Rasp den på et rivjern og la koke sammen med de andre ingrediensene. Den setter en fantastisk god smak på suppa.

Det er en rekke av de vanligste grønnsakene som passer utmerket til å koke suppe på. Prøv deg frem, eksperimenter litt. Dette er moro! Og du får veldig mye igjen for den lille tidsinvesteringen det er å gjøre klar ingredienser til suppa. Dessuten er det godt å kjenne på et lite snev av god samvittighet fordi du har brukt matvarer som vanligvis ville blitt kastet. Brokkoli, blomkål, kålrot, sellerirot, persillerot, potet, gulrot, paprika, løk, hvitløk, stangselleri, de nederste stilkene på asparges, tomater … nå er det bare å gå på skattejakt i kjøleskapet! Finner du først ut av det med hjemmelaget grønnsakssuppe kommer du aldri mer til å kjøpe posesuppe!

Som det heter i eventyret om vandringsmannen og kjerringa: «Det er ingen kunst å koke suppe på en spiker om en bare har noe å jevne med».