Klage på maten

Når jeg spiser ute er det svært sjelden jeg klager på maten. At jeg skulle komme i skade for å klage ved mitt foreløpig eneste besøk på en tre-stjerners Michelin-restaurant førte så mye hyggelig med seg at jeg må vurdere å klage oftere.

Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har klagd, og da har det virkelig vært på sin plass. Mye oftere berømmer jeg maten og servicen. Jeg er matentusiast – og sammen med min elskede bestilte jeg smaksmenyen på restaurant Arzak i San Sebastian for å få litt balanse mot sjokket det var å fylle 60.

  • Er alt ok?
    De allestedsnærværende servitørene forsikret seg om at alt bekom gjestene vel. Hadde vi skjenket vann selv, ble karaffelen raskt erstattet av en ny, blank og ren en. For en opplevelse det var: sikkert 20 ulike retter, alt fra små vidunderlige smaksbomber, spektakulære og fargerike kunstverk – til mer gjenkjennelige retter, som breiflabb og andebryst.
  • Er alt ok?
    Igjen var servitøren der. Jeg smilte og nikket. – Ja, men ….
  • Men …??? Han stirret avventende på meg.
    Oi! Hva gjør jeg nå? Jeg hadde nettopp antydet for min kjære at dette villandbrystet var virkelig utsøkt -men at den vidunderlige mangosausen nesten ikke klarte å matche den kraftige viltsmaken i kjøttet.
    Jeg svelget noen ganger, tankene raste gjennom hodet mitt: herregud! klage på maten på en trestjerners fantastiske restaurant! De kommer vel til å kaste meg ut ….
    Jeg bestemte meg for å være ærlig og sa – som sant var – at det var bare såvidt mangosausen klarte å matche villandbrystet …
  • Et øyeblikk! sa servitøren og forsvant.
    Elena Arzak herself ankom bordet. Jeg svettet.
    Så viste det seg at dette ble begynnelsen på en eventyrlig avslutning på min 60-årsfeiring, Elena Arzak takket for tilbakemeldingen min og sa at det var viktig å få slike fra gjestene, men at det skjedde alt for sjeldent. Da hun skjønte at vi var der for å feire et jubileum, sørget hun for at det ble brakt inn en liten bursdagskake, og inviterte til en omvisning på kjøkkenet. Jeg vet at jeg overdriver litt, men der var det var flere kokker enn det var gjester i restauranten, og alt var stål og gullende rent, så rent at man kunne spist et måltid servert direkte på gulvet. Vi hadde masse å snakke om; hun hadde vært i Lofoten, på Værøy hvor min far kommer fra, vi utvekslet erfaringer og historier – og til slutt forærte hun meg boken Arzaks hemmeligheter – med illustrerte oppskrifter på en rekke av den verdensberømte restaurantens retter.
    Bursdagskaka måtte jeg bringe med meg i en doggy bag, vi hadde tross alt spist oss gjennom et tosifret antall retter.
    Konklusjonen er at jeg skal klage oftere, og gjerne feire 60-årsdagen på restaurant Arzak igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s